HESSAFJORDEN

HESSAFJORDEN

mandag 4. juni 2012

HESSAFJORDEN MANDAG 4 JUNI 2012.

Krigsopplevelser, freden 1940 - 1945.
Freden kom til oss 8 mai 1945. Det var en fantastisk tid.  Tyskerne forsvant som en ånd i en fillehaug. Borte var de på et blunk. Nazistene skulle taes, og det til gangs. Noen sonet straffen på Nørve, en aller annen plass.
Noen var også i uniformer, som hird. Jeg ser de for meg ennå. Ikke mange.  Noen gjenter rotet seg bort i tyskerne, og det fikk de svi for, som jeg husker. Noen flyttet herifra, også til Sverige.
Vi hadde papirinnsamling, og jeg vant en klokke, for førsteprisen.
Fredsmarsj ble arrangert over hele landet, og også på Hessa.  På Hessa Skole for oss elevene. Som jeg husker det gikk jeg fra hele gjengen, og husker jeg passerte Ernst Hessen, en av de gode håndballspillerne for Hessa Idrettslag etter krigen. Jeg snakket med ham, husker jeg. Jeg tror vi gikk fra skolen og rundt Slinningen, opp Olsvika og tilbake til skolen.  Vi fikk fredsmarsjmerket etterpå, som jeg bar i årevis, men nå er det forsvunnet. Jeg får lete, så kanskje jeg finner.
Våre krigshelter kom ofte luftvegen tilbake til heimlandet. De landet med sjøfly på Aspevågen, og jeg husker vi låg der med robåt og rodde de til byen.
Tobben, en eldre kompis hadde en far som var uteseiler i krigen. Gustav Alvik, kompis til faderen. Styrmann og  Telegrafist.  Han var veldig flink å svømme og ble torpedret i Nordsjøen under krigen, av tyske ubåter. Havet sto i flammer, men Gustav stupte i det flammende havet, svømte under flammehavet, og reddet livet. Vi, 10 åringene beundret Gustav for den bragden, husker jeg. Han førte ambulansebåten Samaritan i mange år etterpå.
Gustav A hadde med seg en sykkel heim etterkrigen, og den hadde Tobben tilgang til. Sykler da, var nærmest uoppnålig, og jeg gjorde det jeg kunne for å kapre den.  Vi i Toregarden hadde god tilgang til Valldalsepler, og en pose epler var det som skulle til for å låne sykkelen rundt Slinningen. Ja, det var tider det. Mange poser gav jeg fra meg, og var godt fornøyd. For epler hadde jeg nok av. Takket være Uri Vollen i Valldal.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar