HESSAFJORDEN LØRDAG 2 JUNI 2012.

KRIGSOPPLEVELSER 1940 - 1945.
Det som skjedde for 68 år siden ligger langt bak i hjernebarken. 10 år var vi/jeg, men noe sitter fortsatt der.
Spesielt siste perioden var det mye aktivitet i luftrommet over Hessøya.  Flyalarmen gikk hyppig, tror den var stasjonert i Liaaen-området. Lange signal tror jeg var flyalarmen. Korte signal var: faren over.  Om natten var det greit. Vi var rask å komme oss i kjelleren, lengst opp mot bakken.  Husker en natt vi såg en fallskjerm i treet mot Albertgarden, lengst ned mot fiskeplattingen, der vi tørket fisk/klippfisk. Hørte snakk om det bi ettertid at fallskjermen ble brukt som tøy til kjoler, meg bekjent. Men jeg er ikke sikker. Flyveren er jeg heller ikke sikker på, det måtte da være en engelskmann. Mulig han kom seg unna. Synes også jeg husker en båt fra hermakten/tysk gikk på grunn rett nedom oss. Og at det var mye trafikk her i den forbindelse.
Det jeg med sikkerhet husker er et flyangrep med bombing, som traff Hessa. De sendte ut lysbomber, rødlig i fargen, som lyste opp som dagslyset. Sannsynligvis engelskmennene for å se sine mål. Mamma og jeg var litt seine, denne gangen og jeg husker vi hørte lyden av bomber kvein i lufta. Det blei et tragisk resultat av den bombingen. Jeg mener 2 bomber datt ned på Yste-Skusethmarka. En vest for Antonie Myklebust og en nedom vegen i samme området.
På skulevegen dagen etter såg vi resultatet. 10 åringene såg store krater etter bombene og huset til Myklebust og Yste-Skusethane var gjennomborret med bombesplinter. Hans Alvik og kona med 2 gjenter låg i 2dre etasje i Myklbusthuset. Senga til gjentene var gjennomhullet av splinter, men barna hadde lagt seg i senga ilag med foreldra. Hans Alvik fikk en splint i lunga og mora ble dødlig skada. Ho overlevde, men var invalidisert og lam resten av livet. Vi tiåringene hørte hun var blitt lagt på likhuset på Sykehuset, men det viste seg at hun overlevde, tross alt. Ja, ryktene gikkk i den tiden.   Hans Alvik forulykka i Aspevågen en stormdag noe senere. Jeg husker de soknet etter ham og såg det fra Brennehaugen.
Huset til Yste-Skusethane såg forferdelig ut da vi såg det på skulevegen, dagen etter. Hull etter bombesplintene. Tett i tett som i en Gaudaost. Petter Giske, en blid og hyggelig mann var gift med datter i huset, Paula, men bodde ned i Myra, hadde flyttet opp dit i redsel for flyangrep. Han bodde da nærmere Aspevågen, og kalkulerte med at det var sikrere dit han forflyttet seg. Han ble truffet av en bombesplint og gikk med stiv fot resten av krigen, og sikkert resten av livet.
Han var merklig nok den eneste skadde i det huset.  Om skolen vår var Bedehuset, som vi måtte flytte til, minnes jeg ikke. Tyskerne tok nemlig skolen vår til sitte eget bruk.

Denne spessifikke dagen og natten sitter godt igjen i hukommelsen.  Legger inn noen bilder fra Sula og lønntreet vårt. Også en båtrigg fra Brosundet til Undervannsservice er tatt med.